Blog Innhold

Lockheed F-104 Starfighter

Jeg kan ikke huske å noensinne ha sittet oppi en Starfighter. Men jeg husker ganske tydelig å bli med morfar på Flystasjonen i Bodø som 6-7 åring og få lov til å krype opp i cockpiten på en F16, og i et lite øyeblikk få lov til å leke at jeg var morfar - piloten - som fikk lov til å fly disse utrolige maskinene som for som et skudd over himmelen. Om jeg, takket være min morfar, hadde lyst til å bli pilot? Å ja! Men slik ble det altså ikke.

Nå skal jeg ikke kjede deg med masse detaljer fra min slektshistorie, for denne posten skal handle om hvordan jeg fikk bildene av Starfighteren, men at disse bildene betyr noe for meg finnes det ikke noen tvil om. Min morfar fløy også Starfighteren, men siste flygning var for 33 år siden, og jeg har derfor ikke noe minne av at han fløy det eller at noen andre fløy det. Så når denne perlen av et fly skulle opp på vingene så gledet jeg meg. For å høre lyden, for å se det i lufta. For å oppleve hva min morfar satt bak spakene på, på 70 og 80 tallet.

Først, litt teknisk info. Bildene ble skutt på ISO 800 i blenderprioritet (A) med en D700 og Nikon 80-200mm f2.8. Alle bildene tas i RAW (Hvorfor kommer i en annen blog) med en blender på f8 og lukkertid alt i fra 1/1250 til 1/8000. De fleste bildene ble nok undereksponert litt (EV -0,5), for å ta vare på detaljene i de lyse partiene.

Lysforholdene var en liten utfordring denne dagen. Sola var i ferd med å gå ned, og flyet skulle ta av fra øst mot vest. Lyset var derfor mye mer intenst mot vest enn fra den kanten flyet kom fra. Det var grunnen til at jeg satte kameraet på automatikk, slik at lukkertiden ble justert underveis. Kameraene i dag er svingode og det er ingen grunn til ikke å bruke automatikk i slike tilfeller. Javisst er det kult å skyte manuelt, om ikke objektet ditt beveger seg så fort at du ikke rekker knappene. Og…Starfighter! Skjønner?

Som du ser av bildet under så hadde jeg det desidert minste objektivet på toppen av lasteplanet. 80-200 blir en liten dverg å regne ved siden av disse gromme glassene. Misunnelig? Jeg? Neeeeida, ikke i det hele tatt (host). Men til tross for at jeg ikke kom like nærme som disse gutta, så ble jeg ganske fornøyd med resultatet. Resultatet av å ikke ha like mange millimeter å leke med er at jeg får med mer av verden rundt, og på den måten skaper mer helhetlige bilder. Det blir ikke bare et bilde av et fly, men et fotografi med et fly som subjekt. 

 Foto: Kaleab Adne

Foto: Kaleab Adne

Om du tilfeldigvis spør meg om jeg hadde tatt med 400mm dersom jeg hadde en hadde nok svaret blitt jaaaerrugærn!

Når flyet tok av var målet mitt å følge flyet så godt som mulig. Fokus var satt til continuous, og fokuspunktet var flyttet ut til venstre i ramma der jeg ville plassere flyet. Dette er også en av få tilfeller hvor jeg bruker burst-mode på kameraet. Og her merker jeg misunnelsen for alvor når en av fotografene bak meg fyrer avgårde 14 bilder pr. sekund tilnærmet ubegrenset, mens jeg må nøye meg med 8 bilder i sekundet og et kamera som nesten stopper opp når det har tatt 15 bilder. Jeg kan ikke bare skyte avgårde, men jeg er nødt til å begrense meg, til å planlegge. Det er ikke lett når Starfighteren slamrer forbi og det eneste jeg har i hodet er «fy faen…»

I dette tilfellet ser du også hvor viktig det er å skyte RAW. For i det jeg vender linsa i retning sola er de lyse partiene så godt som helt utblåst. Med RAW så vet jeg at det er mulig å hente inn noe informasjon, kanskje ikke alt, men mye mer enn hva som hadde vært mulig i JPG.

Nedenfor har du bildene jeg fikk ut av denne lille fototuren. Om du lurer på noe mer om disse bildene eller foto er det bare å ta kontakt. Du finner meg på facebook og instagram under @kstudiosbodo.

Min morfar, Svein Karlskås, nederst til venstre.